Uke 23 - en milepæl

På mandag var jeg kommet til min 23. uke i svangerskapet. Tenk så fort tiden går, ukene bare suser forbi. Noen ganger når jeg stopper opp å tenker meg om, går det opp for meg at det ikke er lang tid igjen før hun melder sin ankomst. Det er 17 uker igjen om hun kommer til termin. 17 uker er ikke lang tid.

Det har skjedd noe nytt denne uken. Natt til mandag våknet jeg flere ganger iløpet av natten fordi jeg kjente sparkene hennes så fantastisk godt. Jeg var jo halvveis i drømmeland enda, men registrerte at bevegelsene var mye kraftigere enn jeg hadde opplevd før. Tenkte med meg selv at om vi hadde kjent etter med hånda nå, så ville vi sikkert kjent det utpå magen også.

I ti tiden våknet jeg til enda kraftigere spark, og gjett om jeg kjente dem utpå magen! Aleksander ble vekket med engang, og jeg fikk det største gliset jeg har fått på lenge der vi lå i senga å kjente på magen min.

For en milepæl. 23 uker på vei, og spark utenpå magen. Når man er i uke 23 er man kommet langt; for det første kommer de til å prøve å stoppe riene om de melder sin ankomst allerede nå. Før man kommer til denne uken hadde ikke sykehuset kunnet gjort noe, og ting ville gått sin natulige gang. For det andre er det barn som har overlevd som er født allerede i uke 23.

Hver morgen og kveld, og av og til iløpet av dagen har vi siden kunne kjenne spark utpå magen. Det er så koselig. Jeg er så glad i lillegullet vårt! <3