En fantastisk partner

Dette innlegget er en hyllest til min fantastiske kjæreste og samboer, Aleksander Gschib. Jeg synes det er viktig at andre, og jeg selv, vet hvor heldig jeg egentlig er. Nå som jeg er gravid leser jeg mye om og snakker med andre i samme situasjon. Det er ganske åpenlyst at parforholdet endres endel i takt med at man får mage. Kvinnekroppen endres jo drastisk, og hormonene er ofte ute av kontroll. Jeg er sjokkert over hvor bra jeg og Aleksander takler alt det nye.

Nylig leste jeg en artikkel i et gravid-blad som skulle hjelpe til med å veilede hvordan man takler utfordringer man møter i svangerskapet. Det sto to ruter, en med tips til henne, og en med tips til ham. Kommunikasjon var en viktig del. Det er veldig vanskelig for kommende fedre å plutselig "miste" kjæresten sin, fordi hun plutselig bruker all sin tid på å forberede seg til å bli mamma. Mange gravide tåler jo ikke lukten av kjæresten sin engang, og det sier seg selv at da blir ting vanskelig. Kvinnen merker alle forandringene på en annen måte enn mannen, som ser alt fra utsiden.

Det jeg vil fram til er at jeg og Aleksander, spesielt han, har klart oss veldig bra så langt. Han prøver å forstå hva jeg går igjennom, og er med på alle kontroller hos jordmor og lignende. For oss er det en selvfølge, vi er sammen om dette. Jeg kjenner jeg synes synd i alle de andre kvinnene på venterommene som sitter der alene. De første månede mens jeg var sengeliggende tok han seg av alt. Husarbeid, matlaging, jobb, og alt annet. Han var og er så tålmodig at jeg misunner ham for akkurat det. Han forteller meg hele tiden hvor glad han er i meg, og hvor mye han gleder seg til å bli pappa. Vi snakker om alt, og deler alt. Og vi har ikke glemt å fortsatt være kjærester, selv om vi skal bli foreldre. Vi drar på kino og slikt så lenge vi har råd til det, og koser oss masse sammen.

Jeg er så glad for at jeg har den kjæresten jeg har, og at han er den han er!