En aldri så liten oppdatering - skolesituasjonen min

På tide med en aldri så liten oppdatering? Jo, kanskje det. Det har i grunn ikke skjedd så mye nytt, men litt har jeg vel å fortelle. På tirsdag ble lillebror influensa-syk, noe som passet dårlig når det er fylkesting på jobben til mamma. Det vil si; lange arbeidsdager med overtid, og vanskelig å kunne ta seg fri. Hva gjør man da? Jo, man ringer Stine! Hehe. Vi har sovet hos mamma og bror helt siden tirsdag, men i dag skal vi hjem igjen. Bror er enda ikke frisk, men han er litt bedre. Som dere kanskje vet har jeg verken skole eller jobb nå, så da passer jeg perfekt som sykevakt.

Det er mange som spør om jeg går på skole eller jobber. Tenkte jeg skulle fortelle kort hvordan og hvorfor ting er slik som de er nå. I høst begynte jeg på Vg2 Helseservicefag, det er andre året på videregående. På grunn av diverse bestemte jeg meg for å gå deltid med 50% skole. Det viste seg at noen som hjalp meg da ikke kunne jobben sin, og det hele endte opp med at jeg mistet all stipend og støtte fra lånekassen. Jeg var forberedet på å få 50% støtte, men å miste alt kom som et sjokk. Den personen som skulle sette opp timeplanen min trodde man trengte mindre timeantall enn man egentlig må ha, og på grunn av det endte jeg opp med akkurat for lite timer til å ha rett på stipend.

Fikk hjelp på nytt, og søkte lånekassen igjen med all dokumentasjon og diverese. Alt dette var vel i oktober engang. Så ble jeg gravid, og sengeliggende i mange måneder. Hadde null sjangse til å klare skole da, kunne jo ikke bevege meg ut av sengen engang. Over jul ble jeg bedre, men hadde mistet så mye skole at jeg vurderte å avslutte. Da jeg i tilegg fikk avslag fra lånekassen orket jeg rett å slett ikke alt stresset på nytt.

Jeg har fått overført skoleplassen min til senere, så jeg mister ingen av ungdomsårene mine på dette tullet. Jeg liker overhode ikke at ting ble som de ble med skolen, men jeg har funnnet ut at jeg ikke kan gjøre noe med det uansett, så det er best og bare akseptere. Jeg har valgt å ta livet helt med ro fram mot terminen, og bare passe på meg selv og babyen i magen. Nå er jeg fornøyd med ting slik de er, men har vært bitter å sur lenge på skolen og veiledningen jeg har fått.

Dette er skole jeg går på, eller, skal gå på. Breivika Videregående skole.

Utdanningsplanen min er som følger: dette skoleåret skal jeg være hjemme med gullet vårt, og begynner på Vg2 Helseservice neste høst. Året etter blir det Vg3 Apotektekniker. Siden det skal være vanskelig å få jobb som det, har jeg allerede planlagt en liten backup. Hvis jeg ikke har jobb klart når jeg er ferdigutdannet om 3 år, så går jeg Vg3 Påbygning i tillegg, før ungdomsårene mine blir brukt opp. Da ender jeg opp med utdannelsen Apotektekniner, pluss studiekompetanse. Jeg står da fri til å studere på universitet og høyskoler, hvis jeg vil det.

En fantastisk partner

Dette innlegget er en hyllest til min fantastiske kjæreste og samboer, Aleksander Gschib. Jeg synes det er viktig at andre, og jeg selv, vet hvor heldig jeg egentlig er. Nå som jeg er gravid leser jeg mye om og snakker med andre i samme situasjon. Det er ganske åpenlyst at parforholdet endres endel i takt med at man får mage. Kvinnekroppen endres jo drastisk, og hormonene er ofte ute av kontroll. Jeg er sjokkert over hvor bra jeg og Aleksander takler alt det nye.

Nylig leste jeg en artikkel i et gravid-blad som skulle hjelpe til med å veilede hvordan man takler utfordringer man møter i svangerskapet. Det sto to ruter, en med tips til henne, og en med tips til ham. Kommunikasjon var en viktig del. Det er veldig vanskelig for kommende fedre å plutselig "miste" kjæresten sin, fordi hun plutselig bruker all sin tid på å forberede seg til å bli mamma. Mange gravide tåler jo ikke lukten av kjæresten sin engang, og det sier seg selv at da blir ting vanskelig. Kvinnen merker alle forandringene på en annen måte enn mannen, som ser alt fra utsiden.

Det jeg vil fram til er at jeg og Aleksander, spesielt han, har klart oss veldig bra så langt. Han prøver å forstå hva jeg går igjennom, og er med på alle kontroller hos jordmor og lignende. For oss er det en selvfølge, vi er sammen om dette. Jeg kjenner jeg synes synd i alle de andre kvinnene på venterommene som sitter der alene. De første månede mens jeg var sengeliggende tok han seg av alt. Husarbeid, matlaging, jobb, og alt annet. Han var og er så tålmodig at jeg misunner ham for akkurat det. Han forteller meg hele tiden hvor glad han er i meg, og hvor mye han gleder seg til å bli pappa. Vi snakker om alt, og deler alt. Og vi har ikke glemt å fortsatt være kjærester, selv om vi skal bli foreldre. Vi drar på kino og slikt så lenge vi har råd til det, og koser oss masse sammen.

Jeg er så glad for at jeg har den kjæresten jeg har, og at han er den han er!

Nydeligste jeg har sett

Se denne søte jakken vi ikke kunne gå forbi på butikken i dag! Jeg bare måtte ha den, rett og slett.

 

Kjøpte den litt stor slik at den passer utover høsten også. Tror ikke vi trenger den på de varmeste dagene akkurat, men så bor vi jo i nord da, man vet vel aldri.

Bilstolen vår

Idag var jeg og Aleksander på en aldri så liten shoppingstur til Reflex Sjarmtrollet. Gikk i grunn fort siden vi visste hvilken stol vi skulle ha. Valget har falt på en Acta Graco Logico S i brun farge.

Slik ser stolen ut, er den ikke fin? Jeg synes det er veldig praktisk at det er solskygge på den, lillejenta blir tross alt født midt på sommeren. Jeg håper selvsagt at vi får en solfylt sommer i år. Vi har kjøpt den med base slik at det er lett å ta stolen ut og inn av bilen. Da er det basen som blir fastmontert i bilen, og stolen klikkes bare på plass. Enkelt. Hvis man monterer basen riktig er det mye sikrere også. Mange pluss med base.

Vi er så heldige at det er Aleksanders pappa som har betalt stolen til oss. Det kommer godt med, siden det er så mye som skal kjøpes inn. Tusen takk Wiggo!

Uke 23 - en milepæl

På mandag var jeg kommet til min 23. uke i svangerskapet. Tenk så fort tiden går, ukene bare suser forbi. Noen ganger når jeg stopper opp å tenker meg om, går det opp for meg at det ikke er lang tid igjen før hun melder sin ankomst. Det er 17 uker igjen om hun kommer til termin. 17 uker er ikke lang tid.

Det har skjedd noe nytt denne uken. Natt til mandag våknet jeg flere ganger iløpet av natten fordi jeg kjente sparkene hennes så fantastisk godt. Jeg var jo halvveis i drømmeland enda, men registrerte at bevegelsene var mye kraftigere enn jeg hadde opplevd før. Tenkte med meg selv at om vi hadde kjent etter med hånda nå, så ville vi sikkert kjent det utpå magen også.

I ti tiden våknet jeg til enda kraftigere spark, og gjett om jeg kjente dem utpå magen! Aleksander ble vekket med engang, og jeg fikk det største gliset jeg har fått på lenge der vi lå i senga å kjente på magen min.

For en milepæl. 23 uker på vei, og spark utenpå magen. Når man er i uke 23 er man kommet langt; for det første kommer de til å prøve å stoppe riene om de melder sin ankomst allerede nå. Før man kommer til denne uken hadde ikke sykehuset kunnet gjort noe, og ting ville gått sin natulige gang. For det andre er det barn som har overlevd som er født allerede i uke 23.

Hver morgen og kveld, og av og til iløpet av dagen har vi siden kunne kjenne spark utpå magen. Det er så koselig. Jeg er så glad i lillegullet vårt! <3

Vogna vår

Her kommer det noen bilder av den fine vogna vi har fått! Tenk så heldig vi er som slipper å kjøpe vogn selv. Det er en Simo kombivogn, og den er helt perfekt for oss. Det var snille Hege som ga oss vogna, etter sønnen hennes Marcus som begynner å bli stor nå! Han er iallefall ikke vognbruker lenger, hehe. Han blir vel faktisk 10 år i år.

 

  

Se den søte vognbagen! Sengesettet kjøpte vi selv.

Vi har også vært så heldige at vi har fått låne voksiposen hennes. Både med sommerdyne og vinterdyne. Jeg har etter mye om og men funnet ut hvordan man bretter den. Det tok litt tid, men nå skjønner jeg. 

 

 

Det er deilig å vite at vi har litt på plass i allefall til jenta vår kommer. Snille svigerfar skal kjøpe bilstol til oss, så den får vi også snart i hus! Er så takknemmlig for all hjelp vi får. Tusen takk! <3